Detektiv - etterforskende journalistikk

Denne uken kom jeg over et spor, noe som ledet meg inn i en ny verden. Jeg gikk fra å være kulturjournalist til hemmelighetsfull detektiv med etterforskende journalistikk på dagsorden.

Jeg er på butikken og står i kø for å betale. Foran meg står kunden og prater med personalet i kassen. De aner fred og ingen fare, og avslører et par opplysninger jeg merket meg. Av hensyn til kilder og sakens nyhetsverdi kan jeg ikke avsløre hva saken gjelder, men fortelle mer generelt om hvordan jeg gikk frem.

Samtalen jeg overhørte på butikken satt meg på sporet og jeg fikk blod på tann. Jeg hev meg over datamaskinen da jeg kom hjem. Søkte meg igjennom søkemotorer, registere, statstikk, kommunale rapporter og dokumenter osv. Dette ga meg et par nye ledetråder om både personer, forhistorie og selve saken.

Etter et par dager hadde jeg lest gjennom hundrevis av sider og tatt titalls telefoner. Jeg var stadig nærmere en løsning. Fler detaljer og opplysninger virkelig kunne bruke videre dukket opp. Problemet var nå: Hvordan skal jeg få bevis?

Jeg spurte og gravde i mange bedrifter og organisasjoner, men alle var like diplomatiske og redd for å si noe feil. De bare sa: Det ønsker ikke jeg uttale meg om, jeg er ikke rett person til å svare på dette eller dette kjenner jeg ikke til.

Alle disse svarene avslører egentlig at de faktisk vet noe de holder tilbake, men jeg har allikevel ikke noe jeg kan ta dem på, skriftelig dokumentasjon eller andre fellende bevis. Allikevel klarer jeg stadig lirke ut nye ledetråder som drar saken videre.

Lenger enn dette har jeg ikke kommet foreløpig. Det er tidkrevende, spennende og utfordrende. Selv om jeg skulle mislykkes i denne saken, er det en utrolig erfaring. Stikkordet er å ikke gi seg, men dette hjelper den journalistiske teften meg til å ikke gjøre.