I dag var det siste dagen med utplassering før jul. Jeg dekte en stor julefest, lagde nyttårskavalkade, fikk julegave av jobben og avtalte jobbing for romjula.
Avisen var i ferd med å gå i julemodus, og jobbet på spreng med å planlegge og ferdigstille saker som skal inn i romjula. Jeg lagde blant annet en "Nyttårskavalkade" med bilder fra saker jeg har dekt i 2009 som skal på trykk i romjula. Etter nyttår skal jeg publisere denne på bloggen også.
Jeg dekte også en stor julefest for besteforeldre på Ås skole, med 150 besteforeldre og 200 elever som underholdt. Dette blir en sak til våre barnesider "Punktum og Komma".
Jeg fikk også julegave av Eidsvoll Ullensaker Blad og avtalte jobbing før/etter jul. Skal blant annet ha kveldsvakt lille julaften og nettvakt ved nyttår.
Jeg vil ønske alle en riktig god jul og et godt nytt år.
Og som jeg lovte forrige uke kommer andre og siste del av min medieoppgave:
2.3 Vinklet virkelighet
Et nytt begrep som kan oppsummere journalistikken som preger vår tid er «k-journalistikk». Årsaken til dette uttrykket er at det er ord som krise, krig, katastrofe, klima, kjendiser og konflikt som brettes ut over avisforsidene. Et eksempel på dette er at Rune Rudberg på kokainfylla og Aqua-Lene sine silikonpupper utkonkurrerer spalteplassen med sult, terror, økonomi og politikk.
Nye kreative metoder tas stadig i bruk i redaksjonene for å skape «bedre» saker. Et av virkemidlene er konstruksjon av virkeligheten, faksjon, hvor scener rekonstrueres og arrangeres, med journalisten som regissør. Ofte er viljen til en god jobb og oppslag så stor at journalisten gjør saken «bedre» med egne fantasier og detaljer som mangler i historien, dette kalles ofte blodtåka. I et engelsk ordtak heter det «Truth before beauty».
Medienes saker velger etter forkortelsen AVIS: Aktualitet, vesentlighet, identifikasjon og sensasjon. Tilspissing, forenkling, polarisering, intensivering, konkretisering og personifisering er noen grep mediene gjør for å skape saker som selger, kort sagt tabloidisering. I den forbindelse omtales ofte Se og Hør som verdensmester i å få folk til å misforstå, og presentere den «virkeligheten» folk vil ha. Nyhetskonkurransen og kampen om lesernes oppmerksomhet har gitt god grobunn for de høytropende nyheter. Her brukes store, fete overskrifter med skrikende ord og store bilder som skaper oppmerksomhet. Ofte skal alle saker uansett innhold omgjøres til en sensasjon, noe som kan assosieres med gutten som ropte «ULV, ULV». Mye av «skylden» og ansvaret for vinkling og spissing av saker har desken som redigerer journalistenes saker. En sak om en kjendis som snakker om livet som bestemor og nevner at hun har hatt brystkreft, kan gå fra å være «Jeg er verdens stolteste bestemor» til «Jeg overlevde krefthelvetet».
2.3 På kanten av loven
«Vær varsomplakaten» er grunnlaget for de etiske retningslinjene i pressen. Denne deles i pressens samfunnsrolle, integritet og ansvar, journalistisk ansvar og forhold til kilden og sist men ikke minst publiseringsregler. Siste punkt lyder slik: «Ord og bilder er mektige våpen, misbruk dem ikke». Det gjør likevel pressen i større og større grad, noe statistikken fra Pressens faglige utvalg beviser. Et annet eksempel er Tore Tønne som tok sitt eget liv etter mediejaget. Likevel er mediene ofte på rett side av loven, men har ikke rent mel i posen av den grunn. Yrket handler i dag om kreativitet, intuisjon og sosial intelligens. Skape kontakt, grave, lokke og presse ut opplysninger fra kildene sine.
Håvard Melnæs avslører i sin bok mange metoder som blir benyttet i mediebransjen. Blant annet spionutstyr, avlytting, betale sekssifrede beløp til kilder for tips til saker, bildemanipulasjon, spaning, gratis sydenturer, falske byline og utpressing. Den tidligere Se og Hør-journalisten forklarer også at når mediene reklamerer med at en sak er «Eksklusiv» eller at «….AVSLØRER», så er saken kjøpt og betalt, noe som prinsipielt er forbudt i norsk journalistikk. Norge er også i ferd med å bli et marked for paparazzifotografer – de med lang linse og kort lunte – som jakter på kjendisenes privatliv. Kronprinsesse Mette-Marit er en av de som har fått hard medfart i sladrepressen det siste tiåret. Hennes far ble «kilde-prostituert» hos Se og hør, og levde av deres honorarer til siste slutt. De store mediene har også kilder som er utro tjenere i alt fra banker til flyselskaper og utesteder. Disse mater mediene med sensitiv informasjon, og bytter velvillig gamle bilder mot nye sedler.
Avisene løper mer og mer i flokk, og kopierer hverandres sitater og suksesser. Sagt på en annen måte: de opptrer som en tam saueflokk med bjellesauen i spissen eller sulten ulveflokk på jakt etter byttet.
2.4 Kommersielle aksjehaier
Se og Hør er i forhold til antall innbyggere i landet, verdens største ukeblad, kort sagt en kommersiell suksesshistorie som savner sidestykke i moderne, norsk medie-historie. «Jeg hadde ikke hensikt å være ukollegial, men beskrive en arbeidsplass, et miljø og holdninger som sier noe om virkeligheten vi lever i, dagens samfunn og medievaner.» Det avslutter Håvard Melnæs sin bok med.
Medieverdenen arbeider etter markedsliberalismen – ideen om at det økonomisk mest lønnsomme skal styre. Dette er i ferd med å bli «journalisme», hvor det er journalistiske grep som fremmer salget som råder. Erik Tumyr som har vært journalist i både Dagens Næringsliv, VG og Se og Hør, og omtales som nyhetskrigens elitesoldat, kaller journalistene for slavene til børshaiene. Årsaken til disse spekulasjonene er at de fleste norske medier er deler av store børsnoterte konserner, i hovedsak Orkla, Schibsted og A-Pressen. Spørsmålet er hvorfor og hvordan man lager saker som selger godt. Er det fordi det er makabert og salgbart eller menneskers behov for å vite hva som har skjedd? Journalistene jager på de gode sakene som selger godt, men dette gjør ingen forskjell for deres lønn, men aksjonærene sin avkastning. Dette konseptet har Se og Hør rendyrket, noe som sannsynligvis er deres nøkkel til suksess. I Se og Hør er ledelsen bevisst på hva leseren vil ha. Kall det gjerne grisekommersielt. De serverer leseren den retten de har bestilt og vil betale for.
3.1 Konklusjon
At norske riksaviser og ukepresse har utviklet seg i en retning hvor tabloidisering og kommersialisering styrer journalistikken er det ingen tvil om. Nyheter om krig, fattigdom og politikk nedprioriteres i konkurranse med saker om kjendiser og sladder. Med skrikende titler, store bilder og overdrevent innhold prøver de å fange vår oppmerksomhet. Dette gjelder også den «nye» journalistikken, «k-journalistikk», hvor alt handler om krise, konflikt, krig, kamp og kjendiser.
Mediene har et ansvar og en viktig rolle i samfunnet. Derfor har jeg tidligere syntes det har vært bemerkelsesverdig at mediene ikke kan presentere nyheter på en nøktern og saklig måte, hvor saken og ikke følelser og privatlivet står i fokus. Etter å ha satt meg nærmere inn i norsk mediepolitikk så forstår jeg årsaken. Mediene lager ikke saker for å informere og opplyse, men å underholde og tjene penger. De er børsnoterte selskaper, som tilpasser seg våre medievaner for å få størst mulig omsetning. Derfor er det til syvende og sist vi medieforbrukere som har ansvaret for at mediene har utviklet seg i denne retningen.
Som et resultat av den nye sladder-journalistikken har nye metoder stadig blitt tatt i bruk for å få tak i de mest sensasjonelle, private og eksklusive sakene. Paparazzifotografering, betale kildene, avlytting, spaning, falske byline, gratis reiser og utro tjenere i banker og flyselskaper er noen av metodene som er tatt i bruk på jakten etter nye oppslagssaker. Dette er etter min mening mange steg i feil retning for hvordan man skal produsere saker.
Mediene er flinke til å sette søkelyset mot kritikkverdige forhold i samfunnet, noe som er en av deres viktigste oppgaver. Men få ser på medienes oppførsel og prioriteringer, noe som Pressens faglige utvalg burde ta mer på alvor.
4.1 Kildeliste
Litteratur:
Asbjørnsen, Dag. (2006) Mediemøter 1, Oslo, Aschehoug
Hansson, Atle. (2008) Frilans!, Oslo, Pourquoi Publishing
Melnæs, Håvard. (2007) En helt vanlig dag på jobben, Oslo, Kagge Forlag
Røys, Heidi Grande, (2009) Delte meninger – nettets sosiale side, Oslo, Universitetsforlaget
Tumyr, Erik. (2005) Journalistjævler – rapport fra innsiden, Pantagurel
Østlyngen, Trine og Øvrebø, Turid. (1998) Journalistikk – metode og fag, Ad Notam Gyldendal
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar